"BARE GJØR!"

Du vet den følelsen, den som skriker at "Nå må du gjøre noe, noe må endre seg." Den som sparker opp døra når du står midt i rommet av tanke kjøret ditt, omringet av hva du tror kan og ikke kan, og hvordan alt kan gå galt? Den har skreket til meg alt for lenge. 

Jeg har hele livet hatt en idé om hvordan jeg vil leve livet mitt. Hadde jeg fått velge helt fritt, hadde jeg hatt et lite hus på ei lita skotsk øy, der jeg kunne drive mitt eget keramikk verksted og galleri.  Og jeg vet at noe av den drømmen kanskje er en pipe drøm. For grunnet utfordringer både fysisk og psykisk, ville nok kanskje ikke øy-idéen være ideell. Og drømmer er tross alt drømmer. Men jeg har også fått høre gjennom mitt lille liv at : "Ja, det er en fin tanke, men det går jo ikke."  "Alltid fint å ha en hobby" "Uten utdanning kommer du ikke så langt." "Men hva skal du *jobbe* som?" Og alt for lenge har jeg latt det tankesettet styre hvordan jeg lever uten å i det hele tatt tenke tanken at "Det går i alle fall ikke hvis du ikke prøver." 

Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg er forfatter i mange år. Og hvis jeg skriver ting, er jeg kanskje det også. Og forfatter-tanken var kanskje lettere for andre å svelge, ikke så out there, selv om den også var utenfor boksen. Bare ikke like langt som "kunstner". Jeg skriver fortsatt, her og der, men jeg ser ikke lenger på meg selv som forfatter på samme måte som jeg gjorde en gang. Drømmer utvikler seg vel også, antar jeg, akkurat som vi mennesker.

I 2024 fikk jeg et keramikk kurs av bestevenninnen min i bursdagsgave. Mon tro om hun var lei av å høre på mitt kjas om hvor morro det hadde vært å kunne lage ting i keramikk. På dette tidspunktet, hadde jeg inngått et kompromiss med meg selv: siden keramikk krever plass, og brenning og glasering og mange andre ting, føltes akkurat dèt føltes litt uoppnåelig. Jeg bestemte meg for å lage skulpturer i polymer leire i stedet. En type plastikk leire som man former rundt et skjellet i metall og som herdes i vanlig stekeovn og deretter males. Det var jo leire det også. Og dette kompromisset fungerte en stund, men kløen etter å drive med keramikk ga seg ikke. Keramikk føltes mer profft, mer ordentlig i mitt hode, og mulighetene for hva som kunne skapes føltes større. 

Autistisk som jeg er, kunne jeg ikke møte på nybegynner kurs å være nybegynner. Så på forhånd hadde jeg kjøpt 10kg med hvit steingods leire som jeg kunne øve meg på, sånn at jeg skulle vite hvordan leira oppførte seg, og jeg kunne øve litt. Man kan trygt si at det kurset ga meg blod på tann. For før kurs-helga var over, hadde jeg allerede bestilt mer leire.

Da jeg i tillegg forstod at man ikke *må* glasere leira, at den også kunne males og eksperimenteres med på samme måte som leira selv, og jeg ga meg selv lov til å gjøre ikke-konvensjonelle var det som om bitene falt på plass. For jeg er jo ikke konvensjonell heller.

Jeg begynte å lage rare, utenomjordiske menn i alle former å fasonger. Noe som kanskje var for sært for noen, men også fascinerende for andre. Jeg øvde meg fortsatt. Målet var å gi meg selv lov til å lage stygge ting, men samtidig skulle det ligge noe dypere bak. Hvert verk må ha sjel, "stygt" eller "vakkert". Og jeg har stor tro på at man må lage "stygge" ting for å kunne lage "nydelige" ting. Livet er ikke alltid pent det heller. Og "stygge" ting har også pene sider.

Så kom den skjebnesvangre dagen da jeg laget min første rynke...

Jeg har alltid vært fascinert av gamle menn. Ikke på den yngre dame eldre mann måten, nei, for meg har alle eldre menn, når de kommer opp i en viss alder, en mystisk vemodighet ved seg. En sjelelig tyngde og værbitthet. Og jeg har blitt besatt av å jage det uttrykket. Rynkete gamle menn har blitt min egne lille nisje, og jeg elsker det. Men etter en litt tyngre periode i år hvor de gamle "det går ikke" tankene var nær å ta knekken på skapergleden; gikk det en liten faen i meg og jeg tenkte på  Sol Lewitts brev til Eva Hesse i april 1965. "BARE GJØR." Slutt å tenke. Bare skap. Stygt, pent, stort lite...alt er framgang. Og før du vet ordet av det har du kommet lenger enn du trodde, og mer og mer blir mulig. "BARE GJØR".

Så nå, nå gjør jeg det. Jeg tar steget ut på den skumle, krokete stien jeg vet at sinnet mitt ønsker å være på. Og jeg skal bare gjøre.

Det håper jeg du gjør også. 

Lev ditt liv. - For deg. BARE GJØR.

_
Osla.