Hamskifte Med Ostehøvel

Dette er Nene.

Hun var ganske tøff. Raste ned gressbakker uten tanke for skade, plumpet ut med akkurat det hun mente når hun mente det, lo høyt. Ufiltrert og uredd. Men også skjør. Ord og følelser stakk alltid dypere enn de burde og enhver endring jordomveltende. Og etter hvert som verden ble større, ble Nene mindre. På utsiden, over et skjermende satelittskjell, som vernet den skjøre pangolin sjela av en astronaut, var det trukket en illusjon av henne. En satelitt som prøvde å likne det bruksanvisningen mente var standard innstillinger, men som føltes som feilinnstillinger.  Det var på innsiden. På utsiden var hun heller ikke som fabrikken hadde bestilt. Hjernen sender feil signaler til kroppen også. Skriker til den at den skal spenne seg, vil ikke adlyde ordre. resultatet blir store, brutale bevegelser ved en liten reaksjon eller ingen bevegelse i det hele tatt. 

Satellitten vokser og på innsiden sitter det nå en forvirret, redd og deprimert astronaut som har sluttet å sloss for frihet.

I årevis sirkler hun, helt til noe uvisst blåser et bitte lite hull i skroget, og en tynn stråle av lys stikker henne i øynene lenge nok til at det blir for irriterende å ignorere, og hun begynner å grave i seg selv. og hullet i skroget blir større. Hun finner noen svar, en annen bruksanvisning, begynner arbeidet med å akseptere, oppdager lidenskaper, gleder, seg selv.

Dette er Nene. Hun sitter fortsatt i sattelitten. Oppdager fortsatt. Prøver å børste støv av astronauten med pangolinsjela, ofte blir det mindre børsting og mer hamskifte med ostehøvel, men hun er der inne. og en dag, vil hun tørre å stå i den stråla av lys og være stolt.

- Osla